– Å skulle ta et slikt valg var psykisk krevende 

Etter flere behandlingsforløp for blodkreft sto Ronny Askeland overfor et vanskelig valg. Han var kreftfri, men fikk tilbud om en behandling som kunne redusere risikoen for tilbakefall. I denne perioden ble samtalene hos Kreftomsorg Rogaland en viktig støtte.

– Terapeuten kunne jo ikke gi meg noen svar på hva jeg skulle gjøre, men det var godt å prate med noen som forstod den psykiske belastningen dette krevde av meg. Et sted jeg kunne lufte tanker og følelser. 

Før vi kommer til dilemmaet, tar Ronny oss tilbake til en lørdag i juni 2017. På vei opp en bratt bakke i Haugesund sentrum, blir han uvanlig andpusten. 

– Jeg skjønte at her er det noe galt. Mandagen etter tok jeg kontakt med fastlegen, for dette skulle jeg fikse fortest mulig, forteller han videre. 

Da resultatene på blodprøvene viste en betydelig lav blodprosent, ble Ronny lettet og googlet seg frem til det som var minst alvorlig og enklest å fikse. 

Men dette var ikke en “quick fix” som Ronny hadde håpet på. Han hadde fått Akutt promeolecytt leukemi, en sjelden form for blodkreft. 

– Gulvet forsvant under føttene mine, og i det øyeblikket tenkte jeg at livet var over. 

Men da legen forklarte at det fantes gode behandlingsmuligheter for denne type kreft, lukket gulvet seg igjen. 

– Hun advarte likevel om at behandlingen kom til å bli tøff. 

Og det gjorde den. Enda tøffere enn Ronny hadde forestilt seg. 

Feriebudsjettet ble brukt til en leilighet familien kunne oppholde seg i, mens Ronny var i behandling på Haukeland sykehus.

– Med tunge dager med ulike komplikasjoner, var det godt å ha familien så nært, og at det var så tilrettelagt for pårørende, forteller han. 

Etter tre måneder med behandling viste den endelige testen “ikke påvist”. Ronny var kreftfri og kunne reise hjem til kaldere vær, 13 kilo mindre på kroppen og en redusert form. 

For selv om behandlingen på sykehuset var over, måtte han fortsette i to år på vedlikeholdsbehandling i form av cellegiftpiller. 

– Disse pillene ga meg ekstremt lite energi, og da jeg først sluttet på dem, merket jeg hvor mye de hadde holdt meg nede. 

“Min umiddelbare tanke var – nei nå er jeg ferdig.”

Ronny hadde flere gode år, før han skulle på en siste pålagt kontroll. Da resultatet kom stemte ikke dette med hva han forventet eller hvordan han følte seg. Han hadde fått tilbakefall. 

– De neste dagene etter denne beskjeden er nok de tøffeste jeg har gått gjennom mentalt. 

Ronny måtte gjennom en ny runde med langvarig, men mildere behandling – og til slutt ble han igjen kvitt kreften.  

Men da han endelig var ferdig fikk han spørsmålet om en ny behandling som innebar transplantasjon av egne stamceller for å redusere risikoen for tilbakefall. 

– Min umiddelbare tanke var – nei nå er jeg ferdig. Jeg orket ikke gjennom noe mer, og jeg bekymret meg over hva dette ville koste kroppen. Jeg aksepterte å høste stamceller på forhånd, men legen forklarte at dette var mitt “åpne vindu” – behandlingen kunne kun gjøres mens jeg fortsatt var frisk. 

I denne perioden strevde Ronny. Han gikk flere runder med seg selv, leste forskjellige studier om behandlingen, og fikk meninger fra ulike leger. 

– Å skulle ta et slikt valg var psykisk krevende. Jeg var rett og slett bekymret for livet etter, for det er jo alltid en risiko, forteller han videre. 

Selv om kona Lene og familien var en god støtte, følte Ronny seg likevel ensom i tankene og bekymringene rundt behandlingen, og kontaktet derfor Kreftomsorg Rogaland. 

– Det var så godt å komme hit, til en jeg kunne snakke om bekymringene mine – en som forstod. Jeg var langt nede i denne perioden, og her fikk jeg satt ord på det jeg slet med, forklarer han. 

10 måneder senere, etter flere runder og ulike vurderinger, bestemte Ronny seg for å gjennomføre behandlingen. 

“Jeg identifiserer meg mye i jobben, så det å fortsatt kunne være i jobb og få tilrettelegging har betydd ekstremt mye.”

I denne perioden ble tilrettelegging og forståelse på jobb ekstremt viktig. 

Da Ronny ble rekruttert til sin nåværende jobb som Divisjonsdirektør i Bygg og Industri , ønsket han å være åpen om helsehistorikken.

– De satt pris på at jeg delte, men forklarte at ikke det var nødvendig. De ville ha meg uansett. 

Da Ronny under et år senere måtte fortelle om transplantasjonsbehandlingen, ble han møtt på en måte som ga ham trygghet før han skulle tilbake til sykehuset.

– Jeg kan ikke berømme arbeidsgiver nok for den forståelsen jeg fikk da. Selv om jeg har en sentral lederposisjon, satt de inn en person som dekket for meg, slik at jeg ikke trengte bekymre meg for mine oppgaver, forteller han og fortsetter: 

– Jeg identifiserer meg mye i jobben, så det å fortsatt kunne være i jobb og få tilrettelegging har betydd ekstremt mye. 

I månedsskiftet fra oktober til november ble behandlingen satt i gang. Alt hadde gått fint, men i midten av november våknet han med en følelse av at noe var galt. 

Tilstanden forverret seg raskt, og Ronny ble lagt inn på intensivavdelingen. Dette ble en uke han husker godt. 

– Jeg husker spesielt hvor stille familien min var når de kom på besøk. Senere skjønte jeg jo at de hadde fått beskjed om at det ikke var sikkert jeg kom til å klare meg. 

Selv om opplevelsen var ubehagelig, følte han aldri på noe dødsangst. 

– Jeg var på det beste stedet jeg kunne være i en så alvorlig situasjon. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at det gikk bra. Vi har et utrolig godt helsevesen her i Norge.

I dag deler han sin historie med de ansatte for å skape bevissthet og perspektiv på hvordan handlinger og atferd kan sette oss selv eller andre i fare, samtidig som han ønsker å oppmuntre menn til å oppsøke lege når noe føles galt.

Nå er Ronny helt frisk, men når han ser seg i speilet ser han en litt annen mann. En med litt mindre hår som minner han på det han har vært gjennom. 

– Jeg går fortsatt til Kreftomsorg Rogaland, for å bearbeide, for en ting er sykdommen, men en annen ting er hvordan det påvirker deg mentalt. 

Neste år fyller han 50, det er han takknemlig for. 

– Jeg har lært hvor viktig det er å ta vare på både de små og store øyeblikkene sammen med dem man er glad i, og å glede seg over alt det fine som ligger foran oss. Det vi har gått gjennom som familie har vært tøft for alle, men gjennom disse årene har jeg opplevd at vi har fått et enda sterkere samhold.

I juni, åtte år etter at han først oppdaget at noe var galt i bakken i Haugesund sentrum, klarte han endelig å ta en runde rundt Djupadalen – en tur som etter siste behandling hittil hadde vært for krevende.

– Å klare dette og kjenne den positive energien det ga, viste at jeg var tilbake, og at målet om et fullverdig liv etter krevende behandling er oppnålig.