– Jeg kan fortsatt leve et godt liv

Hilde Iren Jonsson vet at hun skal leve resten av livet med kreft. Med hjelp fra Kreftomsorg Rogaland har hun funnet tilbake til en hverdag som gir henne livsglede og mening. 

I terapirommet har terapeuten tegnet silhuetten av Hilde Iren på tavlen. Hele kroppen og hodet er markert med kruseduller. 

– Kreften hadde hele overtaket hos meg, den styrte alt. Jeg klarte ikke tenke på noe annet, forteller Hilde Iren. 

Sommeren 2019 var hun og familien på sin årlige tur for å besøke slektninger på Island. Før avreise oppdaget hun en klump i brystet. 

– Vi tok det ikke så alvorlig, for jeg har alltid hatt noen harde kjertler i begge bryst. Ingen av oss var bekymret for brystkreft, for det har vi ikke i familien.

Turen på Island og sommeren gikk som normalt, og det skulle gå helt til neste vår før Hilde Iren oppsøkte lege. Fastlegen sitt blikk avslørte at dette var alvorlig, og hun fikk raskt mammografitime.

– Alt gikk så fort og vi visste veldig lite. Jeg var utrolig nervøs og slet med å sove om nettene. Jeg kan enda huske hvordan legen satt på stolen da beskjeden kom: En ondartet brystkreft og en svulst på sju centimeter. 

Hilde Iren ble livredd. 

– Jeg var sikker på at dette var det siste, dette kommer jeg til å dø av. 

Da krefttypen ble bekreftet, viste det seg at det fantes gode behandlingsmuligheter, og første stråling skulle skje på starten av sommeren. 

Den første runden hadde liten effekt, og derfor ble det forsøkt en ny behandling – og denne gangen med gode resultater. Til slutt var det ikke lenger spor av kreftceller, og sommeren 2021 fikk Hilde Iren beskjeden hun lenge hadde håpet på: Hun var kreftfri. 

– Det var en helt utrolig god følelse. Nå var det over. 

Hun tar en pause og blikket hennes avslører en fortsettelse.

I august skulle barn nummer to konfirmeres. Hilde Iren var med datteren til frisøren, og da datteren ba henne komme for å se, klarte hun plutselig ikke å reise seg. 

– Det var en ekkel følelse, og jeg ble skikkelig kvalm og svimmel, men så gikk det liksom over igjen. 

På konfirmasjonsdagen ble hun igjen dårlig. Hun forteller at hun nesten kan kjenne følelsen av å skulle besvime, mens hun forteller om det. 

Den perioden klarte hun knapt å spise, og etter å ha stelt seg om morgenen måtte hun raskt tilbake til sofaen igjen. Dette ble en rutine, og legene slet med å finne årsaken. 

– En fredagskveld, jeg husker jeg var i god form og på vei hjem fra foreldrene mine, ringte fastlegen. Hun hadde snakket med kreftlegen min, og mente jeg burde ta MR-undersøkelse.

Resten av kjøreturen hjem fra Sirevåg til Ogna husker hun ikke. Tankekjøret begynte, og foreldrene hennes kjørte henne til MR få dager senere. Bildene viste at kreften hadde spredd seg til hodet, med en hjernesvulst på 5 cm.

Julelysene lyste opp gatene, da søsteren og mannen hennes kjørte henne til hasteoperasjon i Bergen. De bodde i bobil på parkeringsplassen, og var med henne hele uken. 

På grunn av spredning på risikoområder kunne ikke all kreften fjernes.

– I 2023 fikk jeg beskjed om at jeg må leve med kreften resten av livet. 

Hun gjennomgikk flere behandlinger, og én av dem førte til at hun raskt la på seg. I denne perioden slet Hilde psykisk og hadde mange tunge dager.

– Jeg orket ikke å stelle meg eller gå ut. Hvorfor skulle jeg det? Alt føltes meningsløst. 

Etter hvert kunne hun avslutte denne type behandling, og hun begynte gradvis å komme tilbake til normalvekten igjen. 

– Da følte jeg ah hallo, der var jeg tilbake. 

Men hun måtte fortsatt behandles og ble introdusert for en ny kur som hadde kommet til Norge bare to måneder tidligere. En kur som skulle forandre hverdagen hennes. 

– Jeg blir ikke frisk, men kuren holder det stabilt. Nå var jeg nettopp på MR, og det var ingen forandring. Før fryktet jeg slike kontroller, men ikke nå lenger. I dag lever jeg et godt liv. Jeg har lært meg å kjenne meg selv, og tar valg som speiler det, forteller hun og fortsetter: 

– Før stresset jeg mye og var opptatt av hva andre mente. Det er mye jeg skulle gjort, som jeg angrer på at jeg aldri gjorde. Jeg spør meg selv hvorfor jeg måtte bli syk for å innse dette. Men hverdagen går så fort, og det er lett å glemme å leve. Vi må ta vare på oss selv og leve på våre egne premisser. Jeg ønsker å spre budskapet om at en må lytte til kroppen sin, kjenne egne grenser, si nei når noe blir for mye, og gjøre det du virkelig har lyst til uten å bekymre deg for hva andre mener. For til syvende og sist er det ditt liv.

“Når det er som mørkest, må du starte et sted. Begynn med ting du likte å gjøre før du ble syk, og ta det litt etter litt – så vil det gradvis bli bedre.”

Det tok fem år før Hilde Iren klarte å ta livet tilbake. Å komme dit har ikke vært lett, men samtalene hos Kreftomsorg Rogaland har vært en god hjelp på veien.  Til første samtale kom terapeuten hjem til henne. 

– Da satt jeg bare i sofaen, rufsen. Det å få snakke med noen om det du ikke føler venner eller familie forstår helt, eller kanskje ikke trenger å skulle forstå, det har betydd ekstremt mye, forklarer Hilde Iren og fortsetter: 

– Og det å få normalisert de følelsene jeg følte på og fortsatt føler på. Terapeuten har fått meg til å tenke annerledes slik at jeg har fått en bedre livssituasjon for meg selv, og de rundt meg. Hun har vært der for meg hele veien og jeg går fortsatt til samtaler i dag.  

Når Hilde Iren kommer hjem etter å ha vært hos Kreftomsorg, kan familien se det på henne. Da er hun ofte i godt humør. 

– Det gjør meg så godt. Bare det å vite at jeg skal hit til samtale, da har jeg noe spesielt som skjer den dagen. Da tar jeg toget, og kanskje en runde på senteret etterpå, det gleder jeg meg alltid til. 

Hun understreker at hun fortsatt har dårlige dager. Noen dager etter kur trenger hun mer hvile enn vanlig, og når hun går forbi bygget der hun jobbet som omsorgsarbeider, kjenner hun et ekstra savn etter jobben. 

– Jeg kan ikke jobbe, for jeg er fortsatt kreftsyk, og det er selvfølgelig en sorg, legger hun til. 

Men Hilde finner glede i andre ting som å gå tur med familiehunden Milla. Hver eneste dag går de langs Jærstrendene, eller i skogen hjemme på Ogna. 

– Det er turjenta mi! Jeg kaster pinner og hunden bader, det har liksom vært min redning. Også har jeg gode venninner som er med oss på turer. Det gjør så godt, bare det å være ute i naturen og få den daglige friske luften. 

Jack Russel-valpen ble en del av familien omtrent samtidig som kreften ble oppdaget, og ble et lyspunkt i alt det vonde. 

– Da jeg var i behandling og vi andre ikke orket, var det mor og far som passet på og gikk turer med Milla. Det ble en form for terapi for dem også, legger hun til. 

Støtten fra familie og venner har hatt stor betydning, og er også en viktig grunn til at hun er der hun er i dag. 

– Hva ville du sagt til noen som er i en lignende situasjon som deg? 

– Ta kontakt med noen som kan hjelpe deg slik som Kreftomsorg Rogaland, for det er så viktig å snakke om følelsene en bærer på. Når det er som mørkest, må du starte et sted. Begynn med ting du likte å gjøre før du ble syk, og ta det litt etter litt – så vil det gradvis bli bedre. 

I terapirommet blir en ny tegning av Hilde Iren tegnet på tavlen. Men denne gangen er det ikke kruseduller over hele. Kun et lite merke bak på hodet.

– Kreften, redselen og angsten, den har jeg enda og den vil være med meg. Men den tar ikke hele livet mitt. Jeg kan fortsatt leve et godt liv.