– Menn må få lov til å vise sårbarhet

Thomas Rawe er usikker på hvor han hadde vært i dag om han ikke hadde snakket om kreftdiagnosen og senplagene. Han håper at en større åpenhet i samfunnet, kan få flere menn til å snakke om det som er vanskelig.

– Kroppen er ofte helt kjørt fysisk etter behandling av en kreftdiagnose, men å ikke snakke om det, vil jo også ødelegge deg psykisk, sier Thomas. 

Men det er ikke alltid like lett å åpne opp. For å bevise poenget tar han oss tilbake til England på 1970-tallet. 

“Big boys don’t cry” 

I et klasserom på en ren gutteskole, blir disse ordene sagt. 12 år gamle Thomas mottar beskjeden, og må tørke tårene fra sorgen over at moren døde et par uker tidligere. 

– Det var en grusom følelse. En følelse jeg ikke unner noen, fortsetter han. 

I dag er Thomas 65 år. Mye har skjedd med samfunnet siden da. Både i Norge og i England. Men han mener at det fortsatt er en lang vei å gå. 

I 2012, jublet Thomas og familien over at han ikke hadde kreft. Årstallet husker han godt, for dette var rundt OL i London. Han hadde vært flere turer hos legen og slitt med betennelse i prostata. Hos urologisk hadde de akkurat fått den gode nyheten om at det ikke var noe antydning til kreft. 

– Men jeg hadde fortsatt plager og var mye frem og tilbake hos helsevesenet. Nesten to år etter, i romjulen 2013, tok legen en ny PSA-prøve. Den viste en høy verdi, og det ble sendt hastemelding til urologisk for en ny MR-sjekk. 

Få dager etter at han var tilbake på jobb etter ferie, ringte en kreftsykepleier. 

– Hun ville ikke si så mye over telefonen, så jeg sa bare at jeg måtte få vite med en gang om det var kreft. Det kunne hun dessverre bekrefte.

Thomas har alltid hatt en angst for å dø. Spesielt etter at han ble gift for andre gang, og fikk tre barn. 

– Da jeg fikk kreftdiagnosen, ble denne angsten enda verre. Jeg så for meg at jeg ikke hadde lenge igjen å leve. At jeg måtte ringe rundt og si hade til folk. 

Den første Thomas ringte etter å ha lagt på med legen var kona Monica. De første hun ringte etter hun hadde lagt på var Kreftomsorg Rogaland. 

– Kona mi visste om organisasjonen, fordi vi kjente noen som hadde fått god hjelp derfra. Allerede neste dag var Kreftomsorg hjemme hos oss. 

Det var en kald januardag da terapeuten kom hjem til Thomas og familien. Før han forteller videre, tar han en pause – tydelig emosjonell av å se tilbake på dette øyeblikket. 

– Jeg er nok litt pessimist av natur. Jeg tenkte at når noe først kan gå galt, så går det galt. Men idet terapeuten kom inn døra, kjente jeg en enorm lettelse. Stressnivået sank med én gang. 

Sammen hadde de en individuell samtale der hun forklarte om prostatakreft, nye medisiner og ulike mulige forløp. 

– Hun kunne selvfølgelig ikke love noe, men hun ga meg et lite glimt av håp. Det betydde mye, særlig da jeg selv bare trodde at alt var svart, forteller han.

Få dager senere hadde terapeuten samtale med kona, og etter det en familiesamtale med barna til stede. 

– Med barn på 6, 7 og 9 år var det godt å ha en fagperson som kunne snakke med dem også. Hun dro til barnehagen der de minste gikk, og satt sammen med barna, leste og snakket om kreft på en måte de kunne forstå, forteller han entusiastisk.

For Thomas ble jevnlig oppfølging hos terapeuten viktig, og for hele familien ble familiearrangementene spesielt verdifulle. Her fikk de oppleve alt fra motorsykkeldag med HOG og åpen dag i Kongeparken, til sjokoladeproduksjon, juleteater og kanotur.

– Ungene elsket det. Og som en far som er så glad i barna sine, så gjorde det godt å se at de hvert fall hadde det bra. Her kom vi også i kontakt med andre kreftrammede familier. Det var godt å snakke sammen og kunne kjenne oss igjen i hverandres historier.

Terapeuten anbefalte også Thomas å dra på yoga for kreftsyke i regi av Kreftomsorg. 

– Yoga var godt for meg fysisk. Men det å komme hit og også bli kjent med andre kreftrammede, dele erfaringer og se at du kan få et godt liv likevel, det er det ufattelig mye verdi i, sier han og fortsetter: 

– Jeg vet ikke hva vi hadde gjort uten Kreftomsorg Rogaland sin hjelp. Vi hadde ikke fått den oppfølgingen og fått møte andre kreftrammede på samme måte. 

For oppfølgingen ble viktig i en reise som var lang og tung. Etter operasjonen fikk han en blodpropp i lungene som nesten kostet ham livet. Etter fulgte en kraftig infeksjon, hormonbehandling og stråling. 

Thomas husker spesielt godt familieturen til USA. Rett etter at han begynte på sprøyter for å kutte testosteronnivået. Det var juni og begynnelsen på den varmeste perioden i landet. 

– Vi skulle kjøre bil fra New York til Florida. Jeg fikk stadig heteanfall. Hele ferien var ganske tung. Men ungene hadde det fint, og det var det viktigste.  Her må jeg virkelig gi kred til kona som sto på, fikset ting og bar alle koffertene, mens jeg fikk gjøre det jeg orket. 

Hetetokter var noe han slet med lenge. Etter mye frem og tilbake fikk han mulighet til å prøve en gele som gir små doser testosteron. 

– Det har gjort livet så mye bedre for det har tatt bort det verste av hetetoktene. Men jeg må til sjekk for PSA-prøver hver tredje måned, siden det finnes en viss risiko i denne behandlingen. Testosteron er jo bensin for prostatakreftceller, legger han til. 

Før testene kjenner Thomas på angst og frykt. Derfor starter onkologen alltid telefonsamtalen med prøveresultatet, før han i det hele tatt rekker å si hei. 

Men strålebehandlingen har gitt varige plager. 

– Strålingen har gjort stor skade på magen og tarmene. Dette skaper så store plager at jeg ikke lenger kan være i jobb.

Når Thomas kjører kona til jobb om morgenen, observerer han alle som farter avgårde. Det savner han å være en del av. For mye av identiteten hans lå i å være lærer på Vågen vgs, der han underviste i engelsk, tysk og historie. 

“Jeg fortalte henne, tårene kom og for en lettelse det var!”

– Jeg har alltid vært glad i jobben min. Jeg savner kollegaer og kontakt med elevene. Spesielt fjeset deres når jeg forteller om rampegutten jeg pleide å være på skolen, forteller han og flirer. 

Han føler på en sorg over at kroppen ikke lenger fungerer som den skal. 

– Sexlivet fungerer heller ikke som før. Det er mye som er annerledes enn før jeg ble syk, og det er vondt, trist og slitsomt. Det som trøster meg, er at alternativet er enda verre. 

I dag sitter han i styret til Prostatakreftforeningen Sør-Rogaland, med mål om å spre informasjon og få flere til å sjekke seg tidligere. 21. oktober skal han i regi av PROFO og Kreftomsorg Rogaland, være en del av en sofasamtale under arrangementet Menn og sorg: – Det er lov å snakke om det.  

– Menn snakker ikke om ting på samme måte som kvinner gjør, og jeg vet ikke om det er for at en ser på det som en svakhet. Men det jeg vet er at hvis man går og bærer på ting alene, så er det som å gå med en trykkoker inni seg. En dag vil trykkokeren eksplodere, og det er ikke sikkert at denne eksplosjonen er så bra for dem som står rundt heller. 

Han understreker ved å igjen ta oss tilbake til ungdomstiden i England.

– Det hadde akkurat blitt slutt med kjæresten min som jeg var så forelsket i. Jeg var helt knekt, og lå på rommet med dyna over hodet. Søsteren min kom inn og spurte hva det var som var gærnt, og ba meg om å snakke om det. Jeg fortalte henne, tårene kom og for en lettelse det var! 

Thomas mener det er viktig å sette fokus på temaet Menn og sorg gjennom et arrangement som dette. 

– Vi må skape en større aksept i samfunnet, menn må få lov til å vise sårbarhet. For du er ikke svak om du snakker om det som er vanskelig. Tvert imot. Det er den holdningen vi må få bort. Ved at dette settes mer fokus på tror jeg flere menn vil åpne seg opp, sier han og avslutter med: 

– Og med en gang du snakker åpent. Når du tørr å dele. Da kan jeg love deg at sympatien og støtten du får er helt fantastisk! Det hjelper å få blomster på døra, en sms eller telefon om at folk tenker på deg. Åpne opp og se hva som skjer! 

Meld deg på arrangementet “Menn og sorg: – Det er lov å snakke om det!” her.