– Ferier kan være noe jeg gruer meg veldig til

Da Monica Enoksen var ferdigbehandlet for livmorkreft begynte den virkelige kampen. Hun følte seg alene i å slite med fysiske og psykiske plager – helt til hun oppdaget Kreftomsorg Rogaland. 

Monica kommer inn døren til KOR sine lokaler i Stavanger med en bukett blomster under armen. Det er siste gruppesamtale for kreftoverlevere før sommeren – en tid hun nå har blandede følelser rundt. 

– Jeg har alltid vært glad i sommerferie, men det har snudd. Ferier kan være noe jeg gruer meg veldig til. 

Hun stopper opp og legger vekt på ordet  “forventningspress”. 

– Det er forventninger om at ungene skal ha opplevd masse og vært på spennende turer når de kommer tilbake på skolen. Det er forventninger om at man skal være med på så mye. Jeg synes det er kjekt å reise og bli med på ting, men det er også utrolig belastende når man har fatigue. 

“De rundt meg pustet lettet ut, mens jeg fortsatte å holde pusten.”

I 2017 fikk Monica beskjed om at det var oppdaget livmorkreft med spredning til eggstokker og lymfe. Kreften ble oppdaget sent, og Monica måtte gjennom en krevende operasjon, og en enda tøffere cellegiftkur. 

– Det var et sjokk. Jeg var så redd at jeg nesten ikke klarte trekke pusten. Hele denne prosessen var kjempetøff. Det å miste håret var også utrolig vanskelig.  

Da Monica endelig fikk beskjed om at hun var kreftfri, skulle det verste være over. Hun skulle tilbake til livet. 

– De rundt meg pustet lettet ut, mens jeg fortsatte å holde pusten. Under behandlingen var jeg omringet av mennesker som tok vare på meg, både på sykehuset og i omgangskretsen, forklarer hun og fortsetter:

– Det føltes nesten som å stå på en scene med publikum, men når behandlingen var over, ble lyset slått av og jeg sto alene i mørket. Folk tenker at nå er du jo frisk, mens jeg selv følte meg helt ferdig. 

Hun beskriver en periode der hun var på sitt reddeste, spesielt redd var hun for tilbakefall. 

– Jeg tenkte at dette kommer tilbake nå som ingen passer på meg, og jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å merke noe selv hvis det skjedde heller.  

Etter behandling sliter Monica med nevropatiske smerter i beina som holder henne våken om nettene, og hverdagen preges av kronisk fatigue. Seneffektene har gjort at hun ikke har kunnet vende tilbake til arbeidslivet.  

– Jeg vet at jeg ikke klarer å jobbe, men det er fortsatt forferdelig sårt, for det forventes jo at alle er i jobb. Det er noe av det første folk spør om i møte med nye mennesker, og det er vanskelig for barna mine når de får spørsmål om hva moren deres gjør. 

Monica trodde hun var alene om å ha det på den måten. At det bare var hun som taklet livet etter kreft dårligere enn andre. Til slutt gikk det ikke lenger, hun måtte søke hjelp. Etter å ha testet ulike steder, skrev hun en e-post til Kreftomsorg Rogaland. 

– Mamma ble med meg, for jeg turte ikke gå alene. Da vi gikk ut døren derfra etter første samtale sa jeg til mamma om terapeuten: “Nå har jeg funnet henne. Her skal jeg være.” Jeg vet faktisk ikke hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde kommet hit. 

– Hva var det du følte at løsnet?

– Terapeuten har en helt egen metode for å forklare det jeg ikke forstod selv. Her ble det logisk. Jeg skjønte hvorfor jeg slet med det jeg sliter med, og forstod at det er mange som har det sånn som meg etter kreftbehandling. Jeg fikk en plass til å snakke om det – et sted å puste. 

Gjennom Kreftomsorg Rogaland har Monica tatt med hele familien på aktivitetsdager i Kongeparken og på motorsykkelkjøring med HOG. 

– Ungene var små da jeg ble syk, og disse arrangementene har vært bra for oss som familie. Vi følte oss ivaretatt, og det var fantastisk å komme til ferdige arrangement. Det har gitt oss dyrebare minner og opplevelser for livet. 

Hun smiler og fortsetter: 

– Og nå har jeg også denne gruppen. 

I over et år har kvinnelige kreftoverlevere møttes en gang i måneden til gruppe hos Kreftomsorg for å dele erfaringer, tanker og følelser. Monica grudde seg til første møte, den gang alle var fremmede. I dag er disse menneskene blitt viktig for henne. 

– I individuelle samtaler, fikk jeg bekreftet at jeg var normal, men i gruppen får du snakket direkte med dem som har det på samme måte. Det har vært helt fantastisk, for vi kjenner oss igjen i hverandre. 

For Monica har dette blitt et sted hvor hun kan være åpen om dårlige dager, dele tanker og følelser, og bli møtt med forståelse.

– Jeg tror og håper at dette er mennesker jeg kommer til å ha i livet mitt lenge. 

Og selv om det er tøft å ikke være i jobb, har Monica klart å snu tankegangen. 

– Jeg får jo mer tid sammen med barna mine, og kan gjøre ting i løpet av en dag som andre ikke har tid til. 

De dagene hun klarer, strikker hun og går turer – aktiviteter som er givende og gir henne glede. 

Monica selv ante ikke hvor mye kreftbehandling kunne påvirke livet i ettertid. Nå oppfordrer hun pårørende om å huske å være der, ikke bare under behandling, men også i tiden etter. 

Og til deg som selv er berørt av kreft har hun et tydelig råd. 

– Ikke gå med tankene og følelsene du bærer på alene. Det er nok mange som gjør det, og tenker slik som jeg gjorde, at dette bare gjelder meg. Prat med noen og få oppfølging. 

På spørsmål om hva hun vil gjøre for å få en bedre sommerferie, innrømmer hun at hun fortsatt leter etter svaret.

– Jeg har en tendens til å dra strikken litt for langt. I år vil jeg prøve å stoppe i tide, si nei oftere og ta vare på meg selv. Da tror jeg sommeren blir litt lettere – og kanskje også bedre.

Følg oss på Facebook og Instagram for ukens sommertips for å skape gode øyeblikk, hver lørdag i julimåned.