– Det er lov å snakke om det som er vanskelig

Hans Inge Skadberg og kona Mette, hadde akkurat kommet hjem fra ferie på Kanariøyene, da beskjeden kom: “Dere kommer ikke til å bli pensjonister sammen.” 21. oktober deler han sin historie på arrangementet “Menn og sorg: – Det er lov å snakke om det!”

– Jeg synes det var pyton å skulle fylle 60 år. Nå har jeg skjønt at man er heldig for alle årene man får, forteller Hans Inge. 

Rundt oss sitter familier og nyter kjøttboller og dispenserbrus en formiddag i kafeen på Ikea. Et sted han har tilbrakt store deler av karrieren. Men vi kommer tilbake til lederstillingen her, og hvordan tilrettelegging på jobb skulle bli avgjørende. 

En felles lidenskap for sport førte Hans Inge og Mette til samme miljø. Han spilte på landslaget i håndball, mens hun turnet internasjonalt. En kveld, etter at Mette var kommet hjem fra USA, dukket hun plutselig opp i Stavanger og tilbød Hans Inge skyss hjem fra byen. Over 30 år senere, i en bok laget til henne da hun fylte 60, ble det avslørt at Mette den kvelden hadde lett etter ham på byen. 

– Vi pleide å fleipe om hvem som sjekket opp hvem først, og dette hadde hun aldri sagt. Etter det dro vi på motorsykkeltur, hun kom på middag, sov over og siden flyttet hun aldri ut igjen. 

Ett år senere giftet de seg, og fikk etter hvert to barn sammen. Hans Inge og Mette var ulike på noen felt. Hun likte brettekanter – han var langt fra en petimeter. 

– Kanskje litt sånn motsetninger tilrekker hverandre, men vi delte de samme verdiene og den dårlige humoren, legger han til. 

For å feire Hans Inge sin 60 års dag, nøt de sammen sol og strandager på Kanariøyene, lykkelig uvitende om hva som ventet kort tid etter, hjemme i Norge. 

Mette hadde følt seg litt susete i hodet, måtte ha gule lapper for å huske ting både på jobb og hjemme, og glemte matvarer i gangen. Det var ikke typisk henne. 

Til slutt oppsøkte hun lege, og ble sendt på utredning og MR for tidlig demens. Legen var ikke bekymret, men da Mette ble innkalt til hastetime, kjente Hans Inge det i magen. Beskjeden var langt verre enn forventet. Hun hadde Glioblastom i høyre frontallapp. En aggressiv form for hjernesvulst. 

Hans Inge tar en liten pause og en slurk fra vannglasset.

– Vi skjønte fort at dette var starten på slutten. 

“Når livet blir tungt, sørg for å involvere folk rundt og ta imot all den hjelpen som finnes.”

Dette var ikke planen. De skulle reise sammen til de ble gamle og de skulle pensjoneres sammen. Istedenfor ventet en lang og tung oppoverbakke. 

Mette måtte raskt operere og Hans Inge var med henne hele veien. Operasjonen gikk bra, men hver tredje måned ventet en ny MR. 

– Vi hadde styggen på ryggen hele veien, begge to. Hele tiden spurte jeg meg selv “når smeller det?”

De ble enige om tre ting: Mette skulle leve tre år til og fylle seksti. Hun skulle se datteren gifte seg og se sønnen få vitnemål i England. 

– Jeg spurte henne: Hva vil du gjøre mer av nå?

“Jeg vil bare ha mer av det livet vi allerede har”, var svaret han fikk.

De fortsatte å reise på norgesturer og dro tilbake til sitt favorittsted i Spania. Mette satte seg et mål om å gå Rampestreken, og selv om Hans Inge nesten måtte bære henne opp siste delen, kom hun seg til toppen. 

– Jeg forstår ikke hvordan hun klarte å holde seg så positiv. Hun kunne bli forbannet noen ganger, for hun hadde ikke gjort noe for å fortjene dette, men disse øyeblikkene var korte. 

Hans Inge og Mette hadde alltid vært åpne med hverandre, og nå ble samtalene enda viktigere. De ble enige om å le sammen og gråte når det trengtes. 

“Terapeuten hjalp meg med å finne veien når alt føltes som kaos.”

– Etter hvert som forløpet utviklet seg, og den kognitive svikten ble tydeligere, skjønte vi at det ikke var mulig å bære hverandres sorg. Alt handlet om å gjøre hverdagen hennes best mulig. Jeg hadde verken overskudd til å tenke på meg selv eller ta vare på egne behov. Jeg var sykest i hjertet og hun i hodet.

I 13 år var Hans Inge sjef for Ikea på Forus. Da Mette ble syk, opplevde han en arbeidsgiver som virkelig stilte opp. Og en setning fra ledelsen betydde ekstra mye: “Du prioriterer slik du må – dette får vi til uansett.”

– Jeg visste at Ikea er et verdibasert selskap, men som leder med personalansvar for nesten 300 ansatte, var det likevel ingen selvfølge at andre skulle ta over ansvaret mitt. Heldigvis hadde jeg rekruttert dyktige kolleger som tok alt av skuldrene mine, så bidro jeg når jeg kunne. Denne tilretteleggingen betydde enormt mye, spesielt da jeg midt i sykdomsperioden fikk en ny stilling sentralt i Ikea. Det var helt avgjørende for at jeg kunne være der for Mette slik jeg ønsket.

I sin stilling som leder på Forus var han en del av Ikea sitt nabofond, som gir støtte til lokale prosjekter. Kollegaene oppfordret Hans Inge til å lese om årets tildeling til Kreftomsorg Rogaland, som skulle vise seg å bli viktig for ham i tiden fremover. 

– Terapeuten jeg møtte der, var helt fantastisk. Ikke bare som fagperson, men også fordi hun selv hadde vært gjennom noe lignende. Hun hjalp meg med å finne veien når alt føltes som kaos. Jeg fikk også ta med barna, så de kunne få egne samtaler, forteller han, og fortsetter:

– Hun stilte meg spørsmål som ingen andre hadde turt, eller hatt forutsetning for å stille. Når du befinner deg i vanskelige dilemmaer og er dypt inne i din egen tunell, kan det føles som om du står med dritten opp til knærne. Da var det til stor hjelp å ta stilling til disse spørsmålene og ha ærlige samtaler med terapeuten.

Mette ble gradvis dårligere og en ny operasjon preget hennes fysiske form. Hun hadde feber som varte i månedsvis, som Hans Inge justerte ned med piller. Han sov lite, og brukte all sin tid på å være der for henne. 

“Er dette starten på slutten?” spurte Mette mannen sin. 

“Det vet jeg ikke”, var alt han kunne svare. 

– Det var et langt forløp, og til slutt måtte jeg gi opp. Jeg hadde bestemt meg for at hun skulle være hjemme hele veien, men til slutt gikk det ikke lenger. Jeg klarte ikke lenger å bære henne opp trappene, særlig med bare to timer hjemmesykepleie i uken. Jeg hadde ikke sovet en hel natt på over ett år.

Hans Inge beskriver et fantastisk nettverk rundt, som stilte opp når han trengte. Det betydde mye å se kolleger, familie, venner og bekjente stille opp på måten de gjorde. 

– Likevel var det beinhardt, legger han til.

I februar ble Mette lagt inn på lindrende. Da fikk Hans Inge sove om natten, men han var alltid ved sengekanten hennes når hun våknet. 

– Vår felles fastlege sa til meg under den siste tiden: Sørg for at du har overskudd til å være kjæreste og ikke bare sykepleier. Det var et råd jeg tok til meg.  

De siste dagene var Mette på reise, eller hos besteforeldrene og besøkte tanten og onkelen hennes i kjelleren.

– På lindrende var hun på slutten mye i sin egen verden. Hun var på de kjekke stedene vi hadde vært, eller trygge steder fra barndommen. Det var på en måte litt godt å se for oss rundt. 

Etter 94 dager på lindrende sovnet hun inn en sommerdag i juni. Hun hadde klart å fylle 60, hun hadde fått se datteren gifte seg og sønnen motta vitnemål i England. 

– Hun var utrolig sterk. Mette var mitt livs store kjærlighet , og jeg tror faktisk at jeg var hennes. 

Det ble stille, og Hans Inge sov mye gjennom dag og natt frem til november.

– Det tok lang tid å hente meg inn igjen psykisk, men også fysisk. Dette var kroppen som sa ifra om hvor mye jeg skyldte. Vi er vel konstruert sånn at når du må, så holder du ut til du ikke trenger lenger. Og den holdt i fire år mens Mette var syk. 

I tiden etter ble det fortsatt viktig med samtaler hos Kreftomsorg Rogaland for å bearbeide det som det ikke var plass til midt i sykdom og uvitenhet. 

– Det var av stor betydning for meg å ha tilgang til Kreftomsorg,  også etter at Mette gikk bort.  Det at vi allerede hadde etablert en personlig og trygg relasjon under sykdomsperioden, gjorde samtalene mer fruktbare. Vi trengte ikke å bruke tid på historien, men fokusere på nåtid og fremtid. 

Hans Inge forteller at han nå føler et ansvar overfor Mette og menneskene rundt seg, og ikke minst seg selv – et ansvar om å leve videre.

– I en av de siste klare samtalene jeg hadde med henne, ble vi enige om at jeg må gjøre det beste ut av livet. Kreft er ikke rettferdig, krig og fattigdom er ikke rettferdig. Det er ikke rettferdighet i denne verden, og slik er det. Men at du tar den du har mistet med deg videre i hjertet, det er et faktum. 

– Hvilke råd vil du gi til andre som går gjennom noe lignende?

– Først og fremst vil jeg gi et råd til alle, uavhengig av sykdom eller ikke. Lev, mens du kan. Ikke vent til du eller noen du er glad i blir syk, før du bestemmer deg for at du skal begynne å leve. Jeg er utrolig glad for at vi virkelig levde. Og når livet blir tungt, sørg for å involvere folk rundt og ta imot all den hjelpen som finnes. 

I samarbeid med Kreftomsorg Rogaland og PROFO Sør-Rogaland setter han fokus på nettopp dette under arrangementet “Menn og Sorg: – Det er lov å snakke om det!”. Hans Inge ønsker å dele åpent og oppfordre andre menn til å snakke om det som er vanskelig. 

– Tallene for menn og selvmord er skremmende høye, og jeg tror mye av årsaken er at vi holder følelsene inne. Å snakke sammen er nødvendig for å håndtere en livskrise. Det er også helt lov å kjenne på de vonde følelsene. Jeg kan ta en svipptur ned i kjelleren, men jeg må alltid velge å komme meg opp igjen.

“Selv for livets glade gutter, hender det at solen går ned… men den kommer opp igjen”, tikket det inn på en tekstmelding fra en tidligere landslagskompis. Han hadde selv mistet kona noen år tidligere.

– De tøffeste guttene er de som stiller opp, de som har et stort hjerte. Han skrev til meg at det blir bedre, og det betydde utrolig mye. Det var godt å snakke med noen som virkelig forstod, og å se at han i dag er på et godt sted i livet.

Hans Inge ønsker å dele sin historie, med håp om at den kan være en øyeåpner for andre menn.  At det er greit å snakke om det som er vanskelig, og at det er lov å søke hjelp.  

– Hvis dette foredraget kan bety noe for noen i en lignende situasjon, er det nok for meg. 

Meld deg på gratis arrangementet: Menn og sorg: – Det er lov å snakke om det! via link: https://fb.me/e/5P8QuWgxO