MC-kjøring og fellesskap ble Terje sitt fristed 

Motorsykkelen, landeveien og miljøet i Harley Owners Group (HOG) ga Terje Sjursen et sted å hente krefter da kona var kreftsyk.

– Som pårørende er det lov å ha det kjekt selv om ting er vondt og vanskelig. Det skal man ikke ha dårlig samvittighet for, sier Terje. 

I 2011 fikk han og kona Ingunn, beskjeden som skulle føre med seg utfordrende år preget av sykdom, behandling og vanskelige samtaler. Hun hadde fått tarmkreft. 

– Det kom som en bombe på oss begge, forteller han og beskriver et forløp med både stråling og operasjon.

Terje følte seg hjelpesløs som pårørende. 

– Som praktiker hadde jeg lyst til å fikse situasjonen, men dette var ikke noe som kunne skrus eller spikres. Jeg var overlatt til å stole på sykehuset, og kunne ikke gjøre noe annet enn å være der for henne.

Uvisstheten og mangel på kontroll beskriver han som noe av det verste. Da ble kommunikasjonen ekstra viktig.

Terje og Ingunn har alltid hatt lett for å snakke sammen. Det merket de allerede da de møttes i 97, da Terje ville ha henne som dommer på et hestestevne han var stevneleder for. Praten gikk og kort tid etter var de kjærester. 

– Vi har alltid heiet på hverandre forteller han videre, og tar oss med tilbake til et år etter at kreften ble oppdaget.

Til den karakteristiske dundrende lyden av en Harley som fylte nabolaget. En kompis kjørte forbi, og synet vekket Terjes gamle drøm om å eie en slik motorsykkel selv. Sertifikatet hadde han allerede, og med et siste push fra kona sto ungdomsdrømmen i gårdsrommet.

– Jeg fikk tips om å kjøre til Hillevåg for å treffe motorsykkelklubben HOG. Jeg var så nervøs. Her skulle jeg komme til en gjeng med ukjente mennesker, som også så ganske tøffe ut. 

Men nervøsiteten forsvant raskt da han ble møtt med åpne armer av kvinner og menn, med ulik alder og personligheter, alle uniformert i skinnklær som én gruppe.

– De var så inkluderende og nysgjerrige på meg og det vi gikk gjennom. Å oppleve den omsorgen betydde mye. En gang fikk jeg høre: “Henger du med dem? Er ikke de kriminelle?” Nei, sa jeg. Du skal lete lenge etter noen med større hjerter.

Hver tirsdag klokken 18 fikk spørsmålet “Hvor kjører vi i dag?” Terje til å logge av sykdom, behandling og uvisshet for noen timer.

Noen ganger gikk turen til Ølberg for å kjøpe softis, andre ganger helt ned til Flekkefjord eller Kragerø. Av og til ledet Terje an som road captain med kona bakpå. Andre ganger fulgte han bare strømmen, men hver eneste gang fikk han ladet batteriene.

– Tiden med HOG gjorde at jeg hadde mer overskudd til å være der for Ingunn når hun trengte meg. 

Og den samme varmen og inkluderingen viser motorsykkelgruppen også gjennom KOR-dagen, som klubben hvert år arrangerer på Haugalandet og i Sandnes i samarbeid med Kreftomsorg Rogaland. Her inviteres barnefamilier berørt av kreft til motorsykkelkjøring, grillmat, ansiktsmaling og andre aktiviteter, men aller viktigst: til et fellesskap med andre i lignende situasjoner. 

– Denne dagen har betydd utrolig mye for oss. Ingunn er flink til å tegne, så hun har pleid å male fjes, mens jeg har kjørt rundt med barna bakpå. Her kunne vi også være der for andre som gikk gjennom noe av det samme. 

Tiden med HOG ble ekstra viktig da Ingunn i 2014 fikk nye smerter og slet med å sitte. Begge kjente på frykten for at kreften var tilbake, men smertene skyldtes en abscess i bekkenet, som hadde oppstått etter en lekkasje i forbindelse med den tidligere operasjonen. Igjen måtte hun opereres. 

– Da gikk vi rett til bunns nok en gang, forteller Terje. 

Som følge av dette ble Ingunn anbefalt permanent stomi. I fortvilelsen sa hun til mannen at han bare måtte finne seg en ny kone.

Terje er tydelig berørt når han forteller dette. Det var jo selvfølgelig ikke aktuelt. Det er jo henne han skal være med, uavhengig av en pose på magen eller ikke.

Å si ja til annbefalningen viste seg å være riktig valg, og i dag lever Ingunn et liv uten restriksjoner på hva hun kan og ikke kan gjøre. Hun bruker også sin historie til å hjelpe andre som likeperson på sykehuset.

– Det er utrolig fint å se hvor godt hun har det nå, legger han til. 

Motorsykkelen er solgt, men de 10 årene Terje hadde sammen med HOG betydde alt. For det er fellesskapet og det å få en pause fra sykdom, han trekker frem som det avgjørende da hverdagen var snudd opp ned. 

– Det er så viktig at du som pårørende finner noe som kan gi deg et pusterom. Sett av noen timer til egentid i uka. Gjør noe som gir deg påfyll, og gjerne i et fellesskap. For det er lov å si at du har det tungt. Del det med noen. Si til arbeidsgiver at du trenger litt ekstra spillerom i de tidene som er tyngst. 

Hverdagen til Terje inneholder nå mer løping enn motorsykkel. Likevel henger hjelmen og skinndressen klar for å bli tørket støv av. 

– Maybe I’ll be back! Vi får se. Det er ikke utelukket med en ny Harley…