Gjesteinnlegg: Sorgen

Morten Berntsen fikk påvist halskreft i september i fjor. I dag er han fri for kreft, men lever fortsatt med komplikasjoner og senskader etter sykdommen. Samtalene hos Kreftomsorg Rogaland har hjulpet ham og kona med å sette ord på det som er vanskelig. Nå deler han sine tanker om sorg, tap og det å akseptere en ny hverdag.

– Det var både vondt og godt å skrive det ned. Vondt å innse at jeg må gi slipp på det jeg trodde og håpet jeg skulle komme tilbake til, men og godt fordi det åpnet tankene mine litt for å akseptere situasjonen. Vi mannfolk snakker ikke så mye om hvordan vi har det, derfor ønsker jeg å dele.

Sorgen

Någe av det vondeste med kreft e isje bare sykdommen. Det er alt an stjele. 

Eg sørge øver den eg va før. 

Han som jobba, som hadde energi, som alltid va i bevegelse. Han som stilte opp, fiksa ting, bar ting, ordna ting. 

Den personen føles langt borte nå. 

Når eg isje kan jobba, når kroppen ikke fungerer som før, så bler spørsmålet plutselig brutalt: 

Kem e eg egentlig nå? 

Så møye av identiteten min låg i det eg gjorde. 

I å bidra. I å være sterk. I å være han så får ting t å gå rundt. 

Nå kjenner eg på en følelse av å isje strekka t. Spesielt overfor familien min. 

Ungane mine. 

Eg vil vær mer. 

Gjør mer. 

Orka mer. 

Men kroppen seie stopp. 

Og d gjør vondt på ein måte som e vanskelige å forklara. Det er ein sorg øve å føle seg utilstrekkelig i sitt eget liv. 

Någen dager kjennes det også bare urettferdig. Rett og slett jævlig urettferdig. 

Som om livet allerede hadde gitt meg nok motbakker, 

og så kom kreften og la ennå ein tung stein oppå alt det andre. 

Det føles som om sykdommen ikke bare angriper kroppen, 

men og den eg trodde eg va. Eg prøver ennå å finne ud kem eg e nå.

For akkurat nå føles det som om kreften ikke bare tok helsa mi ei stond. 

An tok og en del av identiteten min. Men kem vett, kanskje eg finne ein ny versjon av meg sjøl som eg kan trivast med. Ein versjon så kan føla seg nyttige på andre måter.