2W9A5077 (1)

ANNE CATHRINE VEIVÅG

– Frisk, men. 

.

Jeg reiser til Klepp – eller er det Kleppe? – for å møte Anne Cathrine. Hun bor i en oppusset enebolig  med gamle speildører, i et byggefelt ikke så langt fra Jærhagen. Vi står og filosoferer littegranne over klepp(e)skrivemåten mens hun byr på kaffe i hvite krus. Andre selvsagte oppstartstema er korona, bruk av  kirurgmaske eller ei, 2-metersavstand. Og hund. For inn kommer en fin, liten vofse – en Bichon  Havaneser – som først må gjøre seg kjent med leggene mine. Lukter det kanskje ikke litt Labrador  Retriever av buksen? Jo, det gjør det, slår havaneseren fast og lunter godmodig bort. 

Anne Cathrine er friskmeldt, hun. Fri for kreften. Og vi andre tenker: neimensåflottda, hun er frisk og  rask igjen! Det må da være herlig! Og godt er det, selvsagt; kreften er ute av kroppen. Men så er det  ettervirkningene – de som vi andre ikke tenker over, fordi vi ikke kan se dem. For å ha hatt kreft betyr at  du på en eller annen måte er blitt endret for livet. Disse usynlige skadene er det Anne Cathrine nå lever  med, og de former livet hennes. Fatigue, alle pausene hun trenger, smertene som kan komme, trøbbel med ting som før var enkelt. Før operasjonen beskriver Anne Cathrine seg selv som ei energisk og sosial dame. Noe av dette er på god vei tilbake. 

– Men eg trur heile tida at eg skal klare meir enn eg gjer, sier Anne Cathrine. 

Og det må Solveig på Kreftomsorg Rogaland fortelle henne at hun må slutte å tro. Anne Cathrine må ta  det roligere. Lære og kjenne hva kroppen forteller.  

– Solveig har vore «alt» for meg, altså. Verkeleg. Både som psykolog, sexolog, samtaleterapeut. Eg er så  takksam. 

Sosionomen og NAV så framtida 

Nå arbeider Anne Cathrine seg jevnt og trutt tilbake i livet, med en arbeidsgiver som er veldig støttende.  Hun er tilbake i 53 % stilling (…disse prosentsatsene i offentlig sektor kunne vært en egen, dyptpløyende artikkel!) og samtidig studerer hun ved Aftenskolen på kveldstid. 

– Ja, eg har berre positivt å seie om NAV også, eg. Eg lurte på korleis det kunne late seg gjere å studere til  Barne- og ungdomsarbeider, eit VG2-fag, medan eg arbeidde deltid. Med god hjelp av sosionomen Marie  Therese hos Kreftomsorg Rogaland som sette opp møte med kontaktpersonen i NAV, er eg nå i gong  med noko eg aldri hadde klart å få til heilt på eigen hand. 

Bare positivt å si om NAV? Det er en fin avveksling fra annet vi hører på ryktebørsen og på Facebook  (som kanskje ikke er så forskjellig). 

– Jo, me har hatt god dialog heile tida. Altså, eg trudde kanskje at eg måtte søke om støtte andre stader,  men NAV syntest det var bra at eg fekk meg ei ferdig utdanning, dei såg ei framtid for meg. Og dette kunne skje i eit «Lytt-til-kroppen-tempo». Heile vegen har sosionomen ved Kreftomsorg Rogaland og  kontaktpersonen i NAV hjelpt og støtta meg, så det at eg nå får dekt studia mine av NAV – ja, det er som  å vinne i Lotto, det! 

Anne Cathrine er 45 år, gift, har 3 barn og 2 bonusbarn – og så Tiko, selvsagt. Hun liker å være i aktivitet,  gå tur, trene, familie og venner er viktigst – og når hun skal ha fri, kan de gjerne reise til campingvogna  som står på Rosfjord i Lyngdal, eller til mor og fars familiehytte i Sokndal. Nå jobber de med flytting – de  bygger et litt enklere husvære, noe som Anne Cathrine føler hun kan makte å holde selv, på Tjøtta, litt  lenger sør. 

Hun samler bena tettere om seg i stolen og løfter koppen med et smil. En avkrok av hjernen min  registrerer en lav piping fra gangen, hunden forsøker å fortelle oss at han vil noe – en kjent lyd hjemme  hos meg også. Anne Cathrine syns det er svært flott at Kreftomsorg Rogaland også har kontor i hennes  del av fylket. Hun blir både sett og hørt, de har gitt henne tillit og de viser interesse. I starten møtte hun  dem om lag hver tredje uke, men har nå landet på en møtefrekvens på rundt én gang i måneden. 

– Og så betaler folk ikkje ei krone. Det er verkeleg spesielt… 

En hund er løpsk 

Plutselig spretter hun opp, og jeg ser hva hun mener med «energisk». Hun spretter videre forbi meg og ut  på gangen. Døra står åpen – og hunden har løpt ut alene. Og det er jeg som ikke har lukket døra skikkelig.

– Tiko! Tiiiko! Nei, nå he han stukke av! 

Like etter ser jeg hodet hennes dabbe forbi de lave vinduene i stua, motsols, og der er hun i altandøra til  hagen. Også begge døtrene er nå aktivert i leteaksjonen. 

– Tiiiiiikooooo! Kom her! 

Jeg sitter stille og later som det ikke er min feil. Det går kanskje ett minutt. Det er mange sekunder i ett  minutt. Og så er tassingen er tilbake. 

– Han var i hagen til naboen, ler Anne Cathrine. – Han var ute og sprang i går óg. Denne døra er ikkje lett  å lukke. 

Hunden tasser friskt inn med eventyr i potene etter sin ekspedisjon til nabohagen. Mor setter seg i stolen,  hunden hopper opp i fanget med lekedyret i mulen. Jeg puster lettet ut bak kaffekoppen. 

– Tiko har vært kjempegod i denne tida. Me fekk han for fire år sidan, så han har fulgt meg gjennom heile  tida med kreften. Det er jo ein terapihund, det. 

Kreften kom snikende 

Kreften kom snikende inn i livet til Anne Cathrine. Hun hadde vært gjennom et dramatisk vekttap og  oppdaget smertelige utvekster inne i buken. Legen tok de nødvendige prøvene og hun tenkte ikke mer  over det. Så en fredag ettermiddag, mens Anne Cathrine er en tur på Jærhagen, ringer legen og forteller at  det er bekreftet kreftceller i blodprøven og biopsien. Livmorhalskreft. Da oppstår et av livets «frosne  øyeblikk» hvor åndedrettet synes å senkes, og det svimler for henne. Hun finner veien ut av Jærhagen, og  den første hun støter på er en kollega. Og kollegaen er dermed den første som får vite det. 

– Eg berre måtte seie det til nokon. Det berre rant ut or meg. 

Dette er mer eller mindre nøyaktig tre år siden. Tirsdagen etter var hun allerede i gang med  «pakkeforløpet», henvist til Haukeland sykehus. Hun ble operert, åpen kirurgi fra bryst til under navlen, 40  stifter, tett i tett oppover buken, som nagler i en båt. En og en halv uke alene i Bergen, kun med noen få  besøk. 

– Eg kjente meg mykje åleine, ja. Og eg er veldig glad for sykepleierstudenten som var der. Ho var til stor  hjelp! 

Så kommer mannen og henter henne – i privatbil! Og de kjører hjem, til tettstedet Kleppe i Klepp  kommune. 

– Ja, fly ville eg ikkje ta! Det gjorde eg etter fyrste prøvene med narkose – då var eg så svimmel og sjuk og  dårleg at eg knapt klarte å stå på beina. Men fly skulle dei ha meg til å ta! Neitakk, å liggje i bilsetet i fem  timar var faktisk mykje betre. Me kunne stoppe for å kjøle oss ned med ein iskrem og strekkje på beina. 

Rehab på Nærland 

Rehabiliteringen tok henne blant annet til et treukersopphold på LHL-klinikken Nærland. Hun skryter: – Det er dei tre beste vekene i heile dette forløpet. Eg lærte mykje, også om å mestre kvardagen.

Før kreften var Anne Cathrine blant annet SFO-leder i et vikariat. I framtida ser hun fortsatt for seg et liv  som Barne- og ungdomsarbeider, forhåpentlig med fagbrev. Og da vil hun være den Anne Cathrine som  har overskudd av energi og som har mye å gi. Tida med kreften har lært henne å ikke stresse så mye,  kanskje. Ta ting litt roligere; at det faktisk går an å vente – og heller ta dag for dag. Vi vet aldri hva  morgendagen bringer. 

Et råd til andre? 

– Har du et råd til noen som havner i en lignende situasjon som deg? 

– Eg ville sagt: finn ein tredjepart å snakke med. Nokon som ikkje er den syke eller den pårørande. Nokon  som Kreftomsorg Rogaland. Ja: ring dei, om du kan. Det vil du ikkje angre på. Ta i mot all info du kan få,  skriv ned alle spørsmål, ta dei med deg, gå gjennom dei, alle saman. Kreftkoordinator på SUS var også  veldig god med meg, så nytt deg av all hjelp folk vil gje. Folk vil deg vel.

— 

Foto: @Elisabeth Tønnessen

Tekst: @Kjell Inge Torgersen

Aktuelt

2W9A7006 kopi

LYSE FIBERCUPEN • Aadne Kaarvaag og Bjørn Ketil Birkeland

IMG_8636A

MARIANNE OG ROAR

Nancy bilde

NANCY HELGESEN