Bjørg Tysdal Moe

BJØRG TYSDAL MOE

Det er kreft nok for alle

Da Bjørg Tysdal Moe fikk brystkreft i 2019, sto plutselig sykdommen i veien for alt hun skulle gjennomføre. Hun var stadig på farten, i inngrep med mange gode og viktige prosjekter. Den ene dagen var hun i Kina, den andre i Aberdeen. Så, hva nå?

Jeg har vært heldig

– Det var en underlig opplevelse. Selv om mammografien hadde fastslått at alt var i orden, gikk jeg med en følelse av at noe ikke var som det skulle. Og riktig nok, fastlegen fant noe. Da skjedde ting raskt! I løpet av bare noen få måneder var jeg diagnostisert, operert og i gang med etterbehandling. Jeg må få skryte av «pakkeforløpet», altså – det gikk på skinner! Jeg har vært heldig, sier hun.

Og hellet varte i grunnen ved. Hun slapp cellegift, og strålingsterapien var snill mot henne.

– Jeg husker operasjonsdagen godt. Det var en torsdag. Før jeg dro inn til poliklinisk operasjon, kokte jeg 6 kanner kaffi til maen som, etter å ha kjørt meg til sykehuset, dro rett til Suldal for å ta imot en gruppe pilegrimer. Der skulle jeg også ha vært.

Tilbake på mandag

Ei venninne fulgte henne til operasjonen. Hun satt og ventet – og kjørte henne hjem igjen på ettermiddagen. Der ble Bjørg værende «med sykmelding ut helgen», før hun gikk i gang med arbeidet sitt igjen på mandagen.

– Allerede på mandagen?

– Ja. Det var jo raskt, men jeg følte meg i grunnen i fin form. Og det var nok også en bestemmelse. Jeg følte at om jeg trakk meg tilbake nå, så kunne det blir for lang tid. Det hadde jeg ikke lyst til.

En av de første dagene går hun friskt inn i en debatt med en kvass politisk motstander: Mímir Kristjánsson. Den skulle hun gjerne ha sett ugjort. «Han er god i debatter, Mímir. Spissformulert. Jeg er trygg i mitt budskap, men debatten med Mímir blir tøff for meg denne dagen. Så da tenker jeg at det nok er bedre om andre tar diskusjonene med ham akkurat nå – kanskje spesielt de som ikke er nyopererte,» sier hun og ler.

«Be the change»

Bjørg ler i grunnen mye og ofte. Det er begeistring i kroppsspråk, i smil, i fakter. I øynene. En kvikkhet og intensitet som kanskje kommer av at hun sitter med fingertuppen på pulsen til det samfunnet hun lever i – og ønsker å leve i. Alltid engasjere seg, være med, gjøre en forskjell. Hun siterer Gandhi: “Be the change you wish to see in the world”. Så, som 15-åring tar hun imot ledervervet i Skolelaget. Samme året dør mor, i en alder av 42, av kreft. To år senere flytter hun fra hjemkommunen, Sand, til Stavanger, for å begynne på handelsgym. Og nå, i en alder av 60 pluss, vil hun vise at kvinner – også kvinner over 60 – skal være med i samfunnsdebatten og samfunnsarbeidet.

– Jeg hadde jo tenkt å gi meg, men så ble jeg spurt enda en gang. Gandhis ord tenner meg. Jeg vil vise at vi har mye å bidra med, også vi over 60.

Litt av en cv

Etter litt overtalelse er hun altså tilbake, denne gang i fylkespolitikken. Hun sitter i dag i Rogaland fylkesting, som en av 47 representanter, fram til 2023. Men det er langt fra det eneste hun gjør i livet sitt. Google røper med en gang at hun har vært varaordfører for KrF i hele tjue år. Men idag, altså, leder hun både Hinna Menighetsråd og Stavanger Kirkelige Fellesråd. Hun sitter også i styret i Stavanger Symfoniorkester, som fylkets representant. Hun er i tillegg ny landsstyreleder i Det Norske Misjonsselskap, valgt på et digitalt landsstyrevalg høsten 2020. Tidligere har hun blant annet sittet i Europarådet, vært nestleder i KrF, nestleder i Kommunenes interesseorganisasjon KS, leder i Grønn By, leder i styringsgruppen for Future Energy Hub. Litt av en cv? Jo, litt – for listen er mye lengre.

På én måte ble koronaen en slags forsinket rekonvalesent-periode for henne. En mulighet til å trekke pusten. Det er ikke like travelt, nå som koronaen lar hele samfunnet ta et dypt og langvarig åndedrag.

Hvordan oppstod de?

– Vet du forresten hvordan Kreftomsorg Rogaland oppstod? sier hun.

– Nei?

– Det startet med at Kreftforeningen besluttet å legge ned kontoret sitt i Stavanger for å flytte det til Kristiansand. Plutselig stod det en engasjert lege på kontoret mitt og sa: «Sånn kan vi ikke ha det, Bjørg. Kreft er jo overrepresentert i Rogaland. Vi må ha et tilbud her.»  Jeg er Rogalending, jeg skjønte hva han sa. Det er mange i familien min som har hatt kreft. Så jeg engasjerte meg. 

Og helt siden da har Bjørg vært en av Kreftomsorg Rogalands viktige støttespillere. En som de har kunnet snakket med.

Hva er forskjellen?

– Hva er det som skiller Kreftomsorg Rogaland fra Kreftforeningen, egentlig? For oss som ikke er i kontakt med dem til daglig, kan det jo være vanskelig å skille organisasjonene fra hverandre.

– Først må jeg si at Kreftomsorg Rogaland har et godt samarbeid med Kreftforeningen. Foreningen er fantastisk bra på forskning. De er svært gode på det å møte ‘likemenn’.

– Altså å møte andre som er i tilsvarende situasjon som en selv?

– Ja, nettopp. Kreftomsorg Rogaland er bra på akkurat det som tittelen deres tilsier – omsorg. De har en faglighet i selve omsorgen. At de er en grasrotbevegelse preger dem også i dag, femten år etter at en gruppe ildsjeler så at noe måtte gjøres for folk. Kreftomsorg Rogaland er tett på. Omsorg må gis når folk trenger den, og det kan være både før sykdommen slår ut, det kan være underveis, og det kan være tre år etter. For ikke å snakke om foreldre til barn med kreft, de opplever er en stor påkjenning. Kreftomsorg Rogaland er bra på det: ettervern. Og kreft er jo ikke bare én sykdom! Det må vi ikke glemme. Det nytter ikke å planlegge for den. Når den rammer – står Kreftomsorg Rogaland klar. Det er bare å ta en telefon.

– De er på mange måter et slags senter for omsorg og fag når det gjelder kreft?

– Ja!

Bjørg brenner for Maggie’s

Og så kommer vi inn på et område som hun tydeligvis brenner ekstra for. I fortellingen om en reise til Aberdeen, faller ordet «Maggie’s-senter». Jeg må stanse henne for å be om at hun gjentar. Hun virker forbauset, men er straks klar med en forklaring. Bjørg besøkte et slikt senter første gang da hun var i Aberdeen i 2013. Senere har hun vært tilbake flere ganger og også besøkt andre sentere i England.

– Det var en helhetlig tenkning om oss som mennesker som traff meg; form, farger, arkitektur, landskap. For omgivelser betyr noe! Maggie’s var et omsorgssenter med sjel – akkurat slik Kreftomsorg Rogaland også er det her hos oss. Og dette var et hus bygd etter omgivelsene, ikke etter oppskrift. 

«Maggie’s-sentrene» er oppkalt etter Maggie Keswick Jencks fra Edinburgh, som i samarbeid med sin palliative sykepleier skapte grunnlaget for en omsorg utenfor sykehuset: psykologisk og praktisk støtte, i vakre omgivelser. I dag finnes det over 25 slike «Maggie’s»-sentre. 

– Og da tenkte jeg: her må vi få til et samarbeid med Kreftomsorg Rogaland. Denne helhetlige tenkningen er mye den samme. Og jeg vil ha det første Maggie’s-senteret i Norge til Stavanger! I mine siste år som varaordfører i Stavanger jobbet jeg tett sammen med Maggie’s norske organisasjon for å få dette til.

– Men… kan ikke dette bli enda et tilbud å samle penger til?

– Noen kan kanskje føle innsamling til slike tjenester som en uttynning av tilbudet, ja endatil som en konkurranse. Men – det er kreft nok for alle. Dessverre. Ingen har enerett på «kreft». Derfor må vi gå for det som kjennes riktig for den enkelte, la tilbudene være flere, slik at vi møter flere mennesker der de er. Et slikt senter ville jeg selv ha besøkt. Kreften er global, og Stavanger er en internasjonal by.

Foto/film: Elisabeth Tønnessen
Tekst: Kjell Inge Torgersen

Aktuelt

Nancy bilde

NANCY HELGESEN

2W9A5077 (1)

ANNE CATHRINE VEIVÅG

Malene bilde

MALENE BREIVIK