– Vi er takknemlige for at vi bor et sted der et slikt tilbud finnes

Da Trygve og Suzanne Stakkeland mistet datteren Oda, ble Kreftomsorg Rogaland en viktig støtte i sorgen.

I flere måneder var sykehuset hjemmet deres. Der var de omgitt av tett oppfølging, trygghet og et hjelpeapparat som var tilgjengelig døgnet rundt. Da de forlot sykehuset etter at datteren døde, føltes det som om teppet ble revet bort under føttene deres. Plutselig sto de alene.

– Verden oppleves helt annerledes nå etter at vi mistet Oda. Sorgen preger store deler av livet og vi bærer på en smerte veldig få forstår, sier Trygve. 

En etterlengtet sol lyser opp et hvitt hus i et familievennlig nabolag på Ganddal.

– Dette huset kjøpte vi i januar 2025, to uker før vi fant ut av at Oda var syk. Det skulle være starten på et bedre liv, men istedenfor ble det hjemmet vi kom hjem til etter å ha mistet datteren vår. Da hadde vi ikke vært her siden visning, forteller Trygve, mens han sjenker kaffe.

Ved hans side i sofaen sitter kona Suzanne og nikker bekreftende. De ønsker å dele sin historie i håp om å hjelpe andre.

Da Trygve og Suzanne ventet Oda i august 2021, så de for seg at en lillesøster til tvillingbrødrene ville føre til mer kaos i hverdagen. Men med Oda ble det harmoni.

– Oda elsket å pynte seg med kjoler, armbånd og glitter. Samtidig var hun en jente som elsket fart og spenning. Hun var veldig bestemt og skulle gjøre det meste “helt selv”, forteller Trygve videre. 

Da Oda utover høsten 2024 oftere ble syk, var mye sliten og bare ville sove i vognen, skjønte de at noe ikke stemte. Oda var ikke lenger seg selv. 

Etter flere legebesøk og undersøkelser ble bekymringen som hadde festet seg på venterommet, omgitt av brosjyrer om kreft og alvorlig sykdom til virkelighet. Oda fikk påvist nevroblastom, med flere svulster i magen og spredning til skjelettet.

– Det var som å bli kastet inn i en annen verden fra en dag til en annen. Alt var ukjent og ute av vår kontroll, det var forferdelig skummelt,  men vi klamret oss til håpet om at hun skulle bli frisk, forteller Suzanne. 

De neste månedene flyttet Suzanne og Oda inn på Haukeland sykehus for behandling. Trygve pendlet for å kunne ivareta tvillingbrødrene samtidig. 

– Selv om de bare var sju år på den tiden, var vi opptatt av å være åpne og ærlige med dem om at lillesøsteren hadde fått kreft. “Kan hun dø?” var spørsmålet jeg fikk tilbake. “Ja”, svarte jeg. “Man kan dø av kreft.” Men det var et svar jeg ennå ikke helt hadde tatt innover meg selv, forteller Trygve.

Oda gikk gjennom tøff behandling, men responderte godt på både cellegift og operasjon.

– Håpet forandret seg. Etter behandlingen håpet vi bare at Oda skulle få leve et godt liv. Vi visste nå at det aldri ville bli som før, og at hun alltid kom til å trenge hjelp, forteller Trygve.

Men etter en periode med positiv utvikling, snudde situasjonen brått. Plutselig satt Suzanne på flyet fra intensiven på Haukeland til Rikshospitalet i Oslo, der håpet nå var at datteren skulle overleve selve flyturen.

Oda ble koblet på respirator, samtidig som sommervarmen kom til hovedstaden. 

– Det var en ekstrem kontrast. Vi hadde guttene våre som måtte aktiviseres,  så vi var ute og badet sammen med folk som ferierte, mens datteren vår kjempet for å overleve, forteller Trygve.

En fredag ettermiddag ringte sykehuset, og Suzanne skjønte før hun tok telefonen hva som kom til å bli sagt. 

På et øyeblikk var tiden der alt handlet om å kjempe for Odas liv over. Hun døde ti dager før hun skulle ha fylt fire år, og plutselig var alt stille.

– Vi holdt håpet oppe til siste sekund. Det ble en overlevelsesstrategi. Uten håpet hadde jeg falt sammen, og jeg kunne ikke falle, forteller Suzanne.

I huset på Ganddal ventet familie og venner.

– De hadde ordnet alt: flytting, vask, maling og mat i kjøleskapet. Det var utrolig godt å kjenne på at man har så mange mennesker rundt som bryr seg, forteller Suzanne og fortsetter:

–  I starten er man heldigvis omringet av folk hele tiden, men så går livet videre for alle andre.Vi kom oss på et vis gjennom begravelsen, men så står man der etterpå og er litt sånn: Hva nå?

---

 «Det er jo en forventning om at ferier skal være så fine. At man skal være sammen som familie, men vi mangler jo noen. Ett baksete er alltid tomt.»

---

Da Oda først ble innlagt på Haukeland, bestemte de seg for å ta imot all hjelp de kunne få. Ved en tilfeldighet fikk de høre om Kreftomsorg Rogaland. 

– Mest sannsynlig skal vi leve et langt liv videre, vi er bare i slutten av trettiårene. Vi måtte finne en måte å takle dette på, sier Trygve. 

Etter å ha sendt en e-post til organisasjonen, fikk han en telefon fra terapeuten. Allerede da følte han seg ivaretatt.

– Det var godt å ha et sted å komme til. Terapeuten møtte oss som enkeltpersoner, par og foreldre. Vi fikk normalisert følelsene våre, jobbet med å forstå hverandre og fikk veiledning i hvordan vi kunne være gode foreldre for tvillingguttene nå, forteller Suzanne.

En av tingene de har jobbet mye med i terapirommet, er hvordan de begge sørger på ulike måter. 

I flere uker etter at datteren døde, satt Suzanne dag ut og dag inn ved kjøkkenbordet, med kaffekoppen i hånden og blikket tomt ut i luften. Rundt henne var det mennesker og uklare samtaler, som om alt foregikk under vann.

– Når jeg har det skikkelig vondt vil jeg helst bare lukke meg inn på et mørkt rom. Det stopper liksom opp, forklarer hun. 

– Jeg husker jeg prøvde å stille deg spørsmål rundt begravelsen, men det klarte du ikke svare på, sier Trygve.

For ham er det helt motsatt. Han må holde seg gående gjennom å organisere, lage planer og holde på i huset. 

– Vi er helt avhengige av at du fungerer sånn. Du var grunnen til at begravelsen ble så fin og i Oda sin ånd. Men det kan også bli kræsj. Derfor var det utrolig godt å få en tredjeperson som har hjulpet oss til å se hverandres mønster og gi rom for at vi sørger ulikt. Det kan være en svakhet, men bruker vi det riktig er det også en styrke. Du booker avtaler og får oss ut på ting, mens jeg bremser litt slik at du må gå inn i og bearbeide sorgen, svarer Suzanne.

– Jeg føler vi har vært i krigen sammen. Vi snakket tidlig om at vi måtte være et team, for et team er sterkere enn to enkeltindivider, legger Trygve til.

Nå nærmer det seg ett år siden familien mistet Oda. Samtidig fylles flyplasser, ferger og turiststeder opp med barnefamilier. 

– Det er jo en forventning om at ferier skal være så fint. At man skal være sammen som familie, men vi mangler noen. Et baksete er alltid tomt, sier Trygve. 

Sammen med terapeuten har de funnet verktøy for hvordan de kan gjøre ferien og sosiale settinger litt enklere.

– Det kan være utfordrende når man føler at man må late som at sorgen ikke er der. Mange prøver å skape god stemning fordi de ønsker at vi skal være glade igjen. Men de gangene jeg klarer å slappe av sammen med folk, er når folk orker å høre en bit av sorgen min. Det trenger ikke være så mye, men det hjelper å bare få sagt noen få ord. Da er det lettere å tillate oss å ha fine øyeblikk, forklarer Suzanne.

Trygve fortsetter, slik de har gjort gjennom hele intervjuet. Fargelagt hverandres setninger med detaljer. 

– Bare det at Oda blir en naturlig del av samtalen kan gjøre en stor forskjell. For eksempel ved å si: “Dette hadde Oda likt.” Det kan være nok. For da holder vi minnet om henne levende. Mange er nok redde for at vi skal knekke sammen hvis de nevner Oda, men vi tenker på henne hele tiden. Det verste er det som forblir usagt. I sommer har vi et mål om å si det slik det er, og kommunisere hva som er det beste for oss.

I dag går Suzanne og Trygve fortsatt til samtaler hos Kreftomsorg Rogaland. For sorgen er like sterk, men med hjelp og samtaler kan de få verktøy til å leve med den. 

– Jeg tror ikke vi hadde vært der vi er i dag uten Kreftomsorg Rogaland. Samtalene har vært og er så viktig for oss, og det er en trygghet å vite at vi kan få hjelp så lenge vi trenger det. Vi er takknemlige for at vi bor et sted der et slikt tilbud finnes, sier Trygve.