2W9A5031 kopi

AZIZE GORANI

– Kreftomsorg Rogaland traff meg der jeg var. Og så var de i forkant!

Azize mistet mannen sin, Boby Gorani, 14. juli 2019, etter raskt utviklende kreft i bukspyttkjertelen. Hvordan skal et menneske håndtere en slik krise i livet sitt? Azize bruker noe av kreftene sine til å takke. Det er en av de viktigste årsakene til at hun vil snakke med meg – for å få lov til å takke. 

Å takke

Og det er mange på takkelista. Hun skryter av onkolog Kjersti Ødegaard, av overlege Oddvar Mathias Sandvik, av Bobys fastlege, Kristin Medhus, av kreftsykepleieren ved ABK, Bjørg Kjørmo, av hjemmekreftsykepleier Monika, av hennes egen fastlege Hege Høivik, av det store frivillige hjelpeapparatet. Av Kreftomsorg Rogaland.

For å gjøre lista overkommelig, nevner hun de nærmeste, de som hun og familien fikk et forhold til. For da mannen hennes fikk diagnosen den dagen i 2018 var det et sjokk inn i livet deres. Dagen står spikret:

– Det var som om informasjonen vi fikk fra onkologen ble til skygger, vi klarte ikke å høre ordentlig etter. Men allerede dagen etter fikk vi lov å komme tilbake – og da gjentok onkologen alt sammen.

På kreftavdelingen fikk hun så informasjon om en rekke forskjellige tilbud, og ble oppfordret til å ta kontakt med noen av dem. Hun kontaktet dem alle. Kreftforeningen, Vardesenteret, Frisklivssentralen, Snakk om det. Gode mennesker, alle sammen. Og Kreftomsorg Rogaland.

Forstod henne der hun var

– Uten profesjonell hjelp hadde jeg følt meg maktesløs og forvirret. Det å møte Kreftomsorg Rogaland var veldig godt. De forstod meg der jeg var, og det rare var at de også var i forkant av følelsene og opplevelsene mine. «Gjør han sånn?» kunne de spørre, og jeg måtte si: «Nei, han gjør jo ikke det». Men så gikk det et par uker – og så gjorde han akkurat det. Da tenkte jeg på samtalen med kreftsykepleier Ann-Helen hos Kreftomsorg Rogaland; hun hadde skjønt situasjonen min, men de hadde ikke røpet noe. Hun hjalp meg til å forstå at forløpet jeg gikk gjennom var normalt.

Azize forteller at det å ha noen å snakke med når hennes nærmeste var syk, var avgjørende. Hun har selv fire barn og to barnebarn, og hun ønsket ikke å belaste dem med alle sine vanskelige tanker. Det å være pårørende til en kreftsyk er tøft. Da var det godt å ha et rom «utenfor» familien.

– Jeg kjente meg svak inne i meg, men måtte være sterk på utsiden, sier Azize. – Jeg vil jo være et forbilde for barna – og også for mannen min, Boby. For det verste Boby visste, var å bli behandlet som om han var syk. Ingen skulle si: «Han ser så frisk ut», det likte han virkelig ikke, for det var jo i bunn og grunn en kommentar om at han var syk.

Viljen til å leve

Da Boby fikk kreftdiagnosen i 2018, fikk han ikke lang tid å leve. To-tre måneder, var anslaget. Men samtidig sa legen at det medisinen sier, er én ting – hvordan viljen og motivasjonen er, er en annen. De ble derfor oppfordret til å gjøre livet rikt. Boby hadde svært lyst til å reise, så da gjorde de det – så lenge legene anbefalte det. Men samtidig var han trett og sliten, og sov store deler av både reisen og under oppholdet. Men de byttet sted, så nye byer, opplevde noe nytt sammen. Det var en luksus å være sammen. Til slutt besøkte de hjemlandet, Kosova. Begge Bobys brødre døde også av kreft i 50-60-årsalderen, de er gravlagt der. Boby ville gjerne også gravlegges i hjemlandet, sammen med sin familie. Han levde i over ett år etter diagnosen falt.

– Jeg har fortsatt å gå til samtale hos Ann-Helen ved Kreftomsorg Rogaland selv etter at Boby døde, sier hun. – Livet går opp og ned. Det er bra og godt å snakke med henne. Jeg håper virkelig at ingen andre havner i en sånn situasjon som jeg, men det er jo ikke til å unngå. Livet er sånn. 

Vi er heldige i Norge

Men livet for pårørende og etterlatte i Norge er litt annerledes enn livet for mennesker i andre land som hun har hatt kontakt med.

– Venninnen til søsteren min bor i Sveits. Hennes mann har også vært alvorlig syk med kreft. Vi tenker jo på Sveits som et vestlig land, men hun fikk ikke hjelp, støtte og oppfølging, slik jeg har fått. Hjelp fra de som arbeider med kreft, fra sykepleierne – de var fantastiske – og ikke minst fra arbeidsgiveren min. Vi er heldige som bor i dette landet. Veldig heldige. Det er når man blir syk, at vi ser hvor flott systemet er.

Foto: Elisabeth Tønnessen

Tekst: Kjell Inge Torgersen

Aktuelt

Heart Shape with doctor

Fagdag: Alle har en seksuell helse – hvordan ivaretar vi pasientene våre?

stone-316225

Mestringskurs

iStock-817348278-915x550

Har du, eller kjenner du noen som har, erfaring med å være søsken som pårørende?