KJELL-EGIL FØRSUND

Det handler alltid om nå, ikke om da.

.

Hele tiden venter smilet i munnviken på sjansen til å titte fram. Og han må være en gentleman fra forgangne tider. «Ulastelig antrukket» ville Sir Arthur Conan Doyle ha kalt ham, med frakk og dokumentmappe. Men plutselig kan han overraske deg og si: – Vi kunne ikke leve med det slik. Ja, jeg kan kanskje like godt si det rett ut: Vi ble… forbannet.

En god gentleman gir deg selvsagt en advarsel om at han snart skal komme til å si noe rett ut. Det om at de ble forbannet. Men hvorfor forbannet?

Uten omsorgstilbud

– Den gangen i 2006 sto vi plutselig uten et omsorgstilbud til mennesker med kreft. Hva skulle vi gjøre?

Men hva var det som skjedde for femten år siden? Først understreker Kjell-Egil Førsund at det i dag er et svært godt samarbeid mellom Kreftomsorg Rogaland og Kreftforeningen – og med helsevesenet for øvrig. De utfyller hverandre. Ja, Kjell-Egil er selv mangeårig medlem i Kreftforeningen, og han har også sittet i representantskapet der og diskutert Rogaland med dem.

Jo, altså: I 2006 kommer «Kreftomsorg Rogaland» til å bli etablert som et tilsvar på en beslutning: Kreftforeningen legger ned kompetanse- og omsorgssenteret sitt i Rogaland. For Kjell-Egil og andre kreftpasienter og støttespillere er dette ikke til å forstå. Rogaland er jo dét fylket med flest krefttilfeller! De har ikke lyst til å gi seg uten kamp.

– Jeg sendte flere brev til Kreftforeningens ledelse, forsøkte å få dem til å endre mening. Vel, det ble nok en litt krass tone. Men det gav oss energi til å få til noe. Vi trengte noe – nå!

Ildsjeler starter Kreftomsorg Rogaland

Der smiler han lurt igjen. Kampgløden gav energi og drivkraft til å få til noe nytt – og det smittet. Takket være frivillig innsats fra en rekke ildsjeler, blir altså Kreftomsorg Rogaland stiftet, en organisasjon som skal ivareta mennesker når kreften braser inn i livet. De skal være en fagperson som lytter, som gir råd om det vanskelige. Om det å være menneske i mørket.

Det første de gjorde var å ansette kreftsykepleier Ragnhild Stangeland, tidligere ansatt i Kreftforeningen, og en pådriver for opprettelsen av et nytt tilbud for kreftpasienter og pårørende.

– Det var viktig for oss å få på plass en faglig sterk kreftsykepleier med en gang. Så, 15. mars 2007 klippet vi snoren og ble høytidelig åpnet av varaordfører Bjørg Tysdal Moe. Deretter jobbet vi nærmest fra dag til dag med å skaffe penger. Vi hadde jo allerede en ansatt!

 «Vi» var en rekke forskjellige mennesker med det til felles at de var eller hadde vært kreftpasienter. En av de første, viktige støttespillerne var Signe Heitmann, tidligere oversykepleier ved Stavanger sykehus, og som senere i karrieren var med på å bygge opp helsetjenesten i Statoil, både offshore og på land. Hun satt i representantskapet i Kreftforeningen og støttet dette nye tiltaket i Rogaland. Mange andre navn nevnes: Jo M. Asbjørnen, Jorid Berg, Anne Marie Waage, Torun Skarbøvik, Ivar Holm, Inger Solberg, Torger Østrått, John Maaland, Marit Wilhelmsen. Kjell-Egil blar i en stor bunke papirer han har tatt ut av dokumentmappen. Blant dem ligger også en årsrapport fra første år, 2007.

– Det må ha vært utfordrende å starte en ny organisasjon helt fra bunn av?

– Ja, me måtte kutt ‘ud pessimismen, og negative tanker måtte vi pent holde for oss selv. Nå gjaldt det om å få det til å svive!

Raushet fra mange hold

De gikk altså bare i gang – og kept on goin’. Det var modige steg, et mot som har preget arbeidet siden. Det å samle inn penger til drift er et evig tiltak, men Kjell-Egil forteller hvor rørende det var å se alle de fine støttespillerne som kom til. Ved starten av 2007, allerede før snora var blitt klippet, kom det gaver inn fra mange hold, både i form av raushet – og frivillighet. Ja, noen enkeltpersoner gav tilmed 200.000 av egen lomme. Enkelte kommuner var også gode.

– Stavanger, Sandnes og Karmøy, de er de beste, – nikker Kjell-Egil. – Og noen organisasjoner tråkket også til. Lions. Frimurerlosjen. Grasrotandelen fra tippemidlene har blitt veldig viktig.

Men pengene hadde ikke rukket langt om det ikke hadde vært for den frivillige innsatsen. Fra starten av satte frivillige opp turnustjeneste mellom seg, slik at det alltid var en eller to personer tilgjengelige på kontoret.

– Vet du, slike holdninger setter Norge på verdenstoppen i frivillighet. Det er fantastisk at så mange melder seg til tjeneste, uten noen form for godtgjørelse. For meg var det jo enklere, da: Jeg var allerede blitt pensjonist. Jeg er jo snart hundre år gammel! humrer han.

Inn på statsbudsjettet

Han retter litt på skjorteermet før han nikker mot logoen på dokumentet.

– Folk tror på dette prosjektet. Og nå er det veletablert og skikkelig. De har fått en veldig bra ledelse og har god driv.

– Så vi kan kanskje det hell i uhell den gangen i 2006?

– Ja, du kan så si! Vi er heldige som har Kreftomsorg Rogaland her i vårt distrikt; noen å kontakte når livet blir snudd på hodet. Omsorg er ferskvare. Hvis noen ringer i juli, kan de ikke få tilbud i oktober. Det handler alltid om nå – ikke om da.

– Så hva er neste steg for Kreftomsorg Rogaland, mener du?

– Det er på tide at vi nå kommer med i offentlige budsjetter, både i Statsbudsjettet og i budsjettene til alle kommunene i Rogaland. Behovet for en innsats for kreftrammede og pårørende øker stadig. Ikke minst for barn. Dette ville gi trygghet og stabilitet for alle – ikke minst for de ansatte.

—

Foto: Elisabeth Tønnessen

Tekst: Kjell Inge Torgersen